Det blir stadig gjentatt at vårt rettssystem bygger på tillit. Det blir også hevdet at på grunn av denne tilliten så trenger vi ikke noe kontrollsystem.
Men hvis alle mennesker hadde vært ærlige så hadde vi ikke trengt noe rettsvesen. Dommere er vanlige mennesker som har utdannet seg til advokater. Som advokater kan de få jobb som dommerfullmektiger og dommere for så å gå tilbake og jobbe som advokater. De bytter hatter.
Som i resten av befolkningen er det alle typer mennesker, som jobber som dommere.
Vanlige folk tror at det finnes kontrollsystemer som påser at dommere ikke misbruker sin makt.
Det finnes et klageorgan som heter Tilsynsutvalget for dommere. Det er det eneste organet hvor du kan klage på en dommer. Men der kan du kun klage på om dommeren er uhøflig, kommer for sent og slike formaliteter. Tilsynsutvalget kan ikke behandle noe som knytter seg til dommens innhold, om det er aldri så åpenbart uredelig.
Det nytter heller ikke å anmelde mistanke om korrupsjon til Politiet. Politiet kan for eksempel ta en dommer for fyllekjøring, men de mener de ikke kan gripe inn overfor hva dommere gjør i sin dommergjerning. Ideen om maktens tredeling, det at den dømmende makt skal være adskilt fra den lovgivende makt og fra den utøvende makt, gjør at dommere får noe som ligner diplomatisk immunitet.
Selv om dommen er helt åpenbart uriktig og dommeren tydelig ikke har gjort en forsvarlig jobb så får du beskjed om at det eneste du kan gjøre er å anke.
Bare ankegebyret til lagmannsretten er på kr.31.536,-. Hvis saken trenger flere dager i retten koster det mer. Men den største utgiften er advokatene. Selv for små saker kommer det ofte på mange hundre tusen kroner og opp mot en million.
En fersk levekårsundersøkelse fra SSB avdekker at 329.000 mennesker oppgir at de ikke har råd til å gå til tannlegen.
De færreste har økonomi til å anke til lagmannsretten, og dommerne er ofte like dårlige i lagmannsretten som i tingretten.
Se «Retten retter baker for smed / Er juss for vanskelig for dommere?».
Når dommerne er så dårlige, kan du tape selv om du egentlig hadde rett. Da må du også betale både dine egne og motpartens sakskostnader.
Etter å ha opplevd slike ting, så jeg meg nødt til å dokumentere det jeg opplevde og laget denne bloggen. Jeg har lagt ut rettsdokumentene for å kunne dokumentere det jeg skriver.
Bloggen har medført at jeg får tallrike henvendelser fra fortvilte og oppskakede mennesker som også har opplevd lignende urett. Mange har ikke orket å snakke med noen om dette før, fordi de føler at ingen vil tro dem fordi alle har så stor tillit til rettssystemet. «Rettssak uten bevis»
Men min erfaring er at denne tilliten dessverre er grunnløs. Se f.eks. hva jeg opplevde i denne saken: «Rettssak uten bevis».
Se også «Ber sorenskriveren gripe inn» og «Hvordan nøytralisere en anke».
Vi liker å tenke på at vi kan ha tillit til norsk rettsvesen mens vi snakker om alle svakhetene med rettsvesenet i andre land. Men det er ikke bedre i Norge enn i mange av disse landene.
Norge betaler til og med penger til andre land for at de skal få bedre rettssystem, mens vi unnlater å rette opp i vårt eget.
Se «Norge har ikke penger til rettssikkerhet» om en artikkel i Klassekampen.
Se videre «Rystet over norsk rettsvesen».
Vanlige folk blir lurt til å bruke enorme summer på å få løst en sak i domstolen. De er lurt til å tro at hvis de har en god sak, vil det ordne seg, men slik er det ikke. Folk får dommer hvor de knapt kjenner igjen sin egen sak. Hvor dommeren omskriver fakta, lyver og unnlater å ta med fakta.
Folk er rystet, de tror ikke det de ser, men de har ingen steder å henvende seg.
Inntil domstolene og politikerne tar tak, må vi advare folk mot å tro at de kan få løst sin sak ved å gå til retten med saken. Norsk rettsvesen er ikke for vanlige folk. Den er for de som har en ytelse de kan gi dommeren eller som er i deres omgangskrets, f.eks en person dommeren ønsker å holde seg inne med.
Det er ingen tjenester du kan kjøpe som er så dyre hvor det er så stor sjanse for å bli svindlet, som når du kjøper advokattjenester, som når du går til retten for å få prøvet en sak.
Transparency international fant i sin undersøkelse i 2013 at én av hver 25 sier de har betalt bestikkelser i norsk rettsvesen. Se «Hvis 4% sier de bestikker, hvor mange fler gjør det?»
Tidligere politijurist i Økokrim Kaltenborn kjente ikke til noen eksempler på bestikkelser som skal ha foregått i det norske rettsvesenet. Men det er jo ikke så rart ettersom politiet ser ut til å henlegge alle anmeldelser uten etterforskning.
Så lenge dommerne har en slags diplomatisk immunitet for alle sin rettslige avgjørelser, blir det veldig risikofritt for dem å la seg bestikke.